Har blitt lenge siden forrige blogginnlegg. I mellomtiden har jeg vært skadet i hofta / venstre rumpeball. Det skjedde ute på en forholdsvis normal økt uten at jeg hadde trent veldig mye i tiden før, så det kom overraskende, men antakelig var det noe som ikke var helt på plass i hofta som førte til en feilbelastning ala piriformis (betennelse i en av musklene baki der). Etter et par besøk hos fysioterapeut, kiropraktor og hoftespesialist ordnet det seg sakte men sikkert.
På høsten har jeg måttet starte fra et dårligere utgangspunkt enn jeg hadde håpet. Formtapet var blant annet tydelig på langtur, der jeg ikke lenger orket å vedlikeholde en normal (lav/moderat) intensitet særlig lenge, og på 5km-konkurranse, der tidstapet var ca 1 min (fra 16:35 til 17:40). Strategien har vært å begynne rolig, få nok mengde først også bare herje på etterhvert med en mix av stadig litt mer mengde og en del kvalitetsøkter. Jeg har hatt litt gøy med terreng- og motbakkeøkter, blant annet Skåla opp og KnarvikXtrem som var gøye begge to, kanskje særlig sistnevnte.
Nå har det gått en drøy måned siden jeg fant ut at jeg kunne si meg frisk, og nå trener jeg like mye som jeg har gjort på det meste tidligere. Har to uker nå der jeg ligger på 140km/uke. Heldigvis har kroppen respondert bra på den stadige økningen, og selv før nedtrapping er jeg nesten tilbake i godt slag igjen. Det var fint å se 16-tallet på 5km igjen i Knarvik sist helg.
Formen på nåværende tidspunkt er tilsvarende som den har vært noen uker før andre toppløp jeg har gjort, blant annet 1/2maratonpersen i desember i fjor, så jeg jeg håper derfor at jeg kan få til en fornuftig formtopping nå som før og da vil målet om å kunne klare 2:40-2:45 i Berlin om knappe fire uker absolutt være innen rekkevidde. Det gjelds bare å unngå skader, ha kontinuitet i treningsarbeid og tilstrekkelig fokus på de viktige detaljene så ordner det seg.
Det er bare å stå på folkens. Kroppen tåler gjerne mer enn du tror. :)
